Finland 100 år idag, gratulerer

Finland (finsk: Suomi), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen tasavalta, svensk: Republiken Finland) er et nordisk land, nordøst i Europa og grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst.
Finland blir kalt «de tusen sjøers land», noe som stemmer godt, siden det er mer enn 60 000 innsjøer og vann i landet. Det meste av Finland ligger under 200 moh. og det høyeste fjellet er Halti på 1 324 moh.
Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er samisk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene.

Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet i Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin) , mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85 % av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur.

I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Aleksander I av Russland i det som senere ble kjent som finskekrigen, og ble deretter det autonome Storfyrstedømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917.

6 desember feirer det selvstendige Finland 100 år. Helt ulikt de andre moderne nordiske nasjonene ble vårt naboland i øst unnfanget i blod i den korte men blodige borgerkrigen som varte fra januar 1918 til mai samme år. Krigen var svært bitter og satte dype spor i den nyfødte nasjonen. Opp mot 40.000 mennesker mistet livet. Da finnene fikk sin sjanse til selvstendighet i kjølvannet av den russiske revolusjonen utgjorde de borgerlige og den russiskvennlige og revolusjonære arbeiderklassen to jevnstore blokker i det finske samfunnet. De hvite hadde majoriteten i lantdagen og besluttet at det skulle skapes en sterk ordensmakt for å stabilisere landet. Dette ble sett på som en provokasjon mot sosialdemokratene, og en liten gruppe i partistyrelsen besluttet at man måtte handle før det var for sent. Den 27 januar ble en rød lykt heist opp i tårnet på folkets hus som et tegn på opprør. Noen få revolusjonære hadde kastet landet ut i borgerkrig. Inn på scenen kom selve symbolet på finsk selvstendighet – marskalk Carl Gustav Mannerheim. Ut av ingenting fikk han stablet en slagkraftig hvit hær på beina som slo de røde i flere blodige slag. Da de røde innså at slaget var tapt, satte de i gang med summariske henrettelser. Hevnen ble nådeløs. Opp mot 10.000 røde ble drept i summariske henrettelser og opp mot 80.000 satt i fangeleire. Men Mannerheim hadde sikret finsk selvstendighet og hindret at Finland ble en sovjetrepublikk. Det er grunner til å anta at borgerkrigen i Finland 1918 ble avgjort både med tysk våpenhjelp, og ved en tysk styrke på ca. 12 000 mann.

I 1939 ble Finland angrepet av Sovjetunionen i den såkalte vinterkrigen. Stalin ville ha finnene til å avstå landområder på det karelske nes, men finnene nektet. Krigen ble etter hvert en ydmykelse og et mareritt for Stalin. Finnene forsvarte seg heroisk og den sovjetiske offensiven gikk i stampe. Først på vårparten 1940 måtte finnene gi seg. Den røde arme hadde lidd enorme tap. Tallene er usikre, men rundt 250.000 sovjetiske soldater måtte trolig bøte med livet. Til gjengjeld ble det en hard fred for finnene. De måtte avstå rundt 10 % av sitt territorium og ca 20 % av sin industrielle kapasitet.

Det sovjetiske angrepet på Finland drev finnene inn i allianse med Hitler. Fra 1941-1944 kriget finnene mot sin mektige nabo i øst i håp om å gjenvinne de tapte territoriene. Da finnene skjønte at Stalin kom til å gå seirende ut av skjebnekrigen med Hitler gjaldt det å slutte fred så fort som mulig. Takket være statsmannskunst på øverste nivå klarte Mannerheim å slutte fred uten at landet ble okkupert av verken Stalin eller Hitler. Men det hadde kostet. Rundt 95.000 finske soldater mistet livet i andre verdenskrig, vinterkrigen inkludert. 2,6 % av befolkningen.

Tiden etter andre verdenskrig ble preget av forholdet til bjørnen i øst. Finnene tok ikke i mot Marshallhjelpen for ikke å provosere Stalin. De måtte bygge opp landet på egen hånd, og Finland ble også tvunget til å betale krigserstatning til Sovjet. På 50-tallet ble den såkalte Passikivi-linjen fastslått. Den understreket at Finlands utenrikspolitikk ikke skulle gå i mot Sovjetunionen og at Finland skulle holde seg nøytral til stormaktenes motstridende interesser.

I motsetning til i sine nordiske naboer kom ikke sosialdemokratene til å dominere finsk etterkrigspolitikk på samme måte. Den rollen tilfalt Centern. Søsterpartiet til det norske Senterpartiet, men Centern er nok både mer konservativt og mindre særinteresseorientert enn sitt norske motstykke. Heller ikke marxismen og kulturradikalismen har preget det finske åndslivet på samme måte som i Norge og Sverige. I Finland visste man hva marxisme var i praksis. I det hele tatt ser finnene ut til å være ganske immune mot ideologiske moter som reformpedagogikk og multikulturalisme. Den finske skolen er verdensledende og bygger på enkle prinsipper som disiplin og kompetente lærere, og den er langt billigere enn den norske. Det finske forsvaret er fortsatt basert på høy mobiliseringsgrad. Forsvaret teller 230.000 menn og kvinner mot Norges 17.000. Finnene har i motsetning til Norge betydelig med artilleri og luftvern. Alt dette til halve prisen av det norske forsvarsbudsjettet.

Den finske statsministeren for tiden heter Juha Sipila. Han er et dypt kristent menneske og med i den læstadianske menigheten Rauhan Sana som forfekter et konservativt bibelsyn. Det hadde neppe vært mulig i Norge.