Siste slaget om Stalingrad

I 1589 bygget russerne en festning her for å forsvare Russlands daværende sør-grense. Byen het da Tsaritsyn, et russisk ord som betyr «Tsarinaens By». I 1925 ble byen omdøpt til Stalingrad siden ble det  påstått at Josef Stalin ledet byen under den russiske revolusjonen. Under den første femårsplanen ble det bygget en stor traktorfabrikk i den nordlige delen av byen, fabrikken ble forsynt med stål fra det nærliggende stålverket Røde Oktober.
Stalingrad ble udødeliggjort som stedet for Slaget om Stalingrad som foregikk i byen fra sommeren 1942 til 2. februar 1943 – regnet som et av andre verdenskrigs blodigste slag og et av krigens vendepunkt. Etter 2. februar 1943 var den tyske hæren på defensiven, mens den røde arme stadig rykket fram mot vest.
Byen fikk sitt nye navn Volgograd i 1961, etter at det sovjetiske regimet hadde fordømt Stalins forbrytelser. Idag finnes stalinister, pensjonister og krigsveteraner i byen som vil forandre navnet tilbake til Stalingrad. Andre ønsker seg det opprinnelige navnet Tsaritsyn, men de fleste finner navnet Volgograd som helt greit.
Slaget om Stalingrad var et slag i og omkring Stalingrad på østfronten under andre verdenskrig som ble utkjempet mellom angripende tyske og samarbeidende lands styrker, og sovjetiske styrker fra 21. august 1942 til 2. februar 1943. Kampene førte til et avgjørende vendepunkt i krigen og blir ansett som historiens blodigste slag. Slaget var preget av hensynsløs brutalitet og likegyldighet overfor militære og sivile tap på begge sider. Konflikten dreide seg om den tyske beleiringen av den russiske byen Stalingrad (i dag Volgograd), kampene i byen, og den sovjetiske motoffensiven som fanget og ødela de styrkene i og rundt byen som sto under tysk kommando. Totale tap (døde, sårede og fanger) for begge sider er anslått til å være mellom 1,5 og 2 millioner mennesker.
Aksemaktene ( Tyskland) tapte store mengder utstyr og soldater under slaget, og de klarte ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. For sovjetstyrkene, som også hadde enorme tap, markerte seieren ved Stalingrad starten på frigjøringen av Sovjetunionen og seieren over det nazistiske Tyskland i 1945.
Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i landet. I starten vant nazistene terreng og tok en rekke krigsfanger. Etter en rekke nederlag sommeren og høsten 1941 gikk de sovjetiske styrkene til motangrep ved slaget om Moskva i desember 1941. De utslitte tyske styrkene, med dårlig utstyr for vinterkrig og med lange forbindelseslinjer, ble de stoppet i sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden.

De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942. Planer om å starte en ny offensiv mot Moskva ble imidlertid utsatt, da Armégruppe Sentrum var alvorlig svekket. Endel av den tyske militære filosofi var også å angripe hvor motstanderen minst ventet det, så raske fremrykninger kunne gjennomføres. Et angrep på Moskva ble sett på som altfor opplagt blant noen, ikke minst Adolf Hitler. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde blitt med i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på Østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot det sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, såvel som elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i sentralasia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.
Armégruppe Syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland inn i Kaukasus for å erobre viktige russiske oljefelt. Sommeroffensiven ble gitt kodenavnet «Fall Blau» (plan blå). Styrken inkluderte den tyske 6. arméen, den 17. arméen og den 1. og 4. panserarméen. I 1941 hadde Armégruppe Syd okkupert Ukraina og var i posisjon for den planlagte offensiven.

Hitler blandet seg imidlertid inn i den strategiske planleggingen og beordret Armégruppe Syd til å splittes i to. Armégruppe Syd A, under kommando av Ewald von Kleist, skulle avansere sørover mot Kaukasus som planlagt med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe Syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem mot øst mot elven Volga og byen Stalingrad.

Det var flere grunner til at det var viktig for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og en viktig transportrute mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Stalin, ville gjøre byens erobring til et propagandakupp.

Stalin hadde også ideologiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham. Under borgerkrigen hadde han spilt en viktig rolle i å forsvare byen, da Tsaritsyn, mot hvite styrker. Sommeren 1942 var det fremdeles slik at de sovjetiske styrkene var underlegne de tyske i mobile operasjoner. Muligheten for et slag inne i et stort urbant område, som ville bli dominert av infanteri og artilleri, ville jevne ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.
Slaget starter
«Operasjon blå» var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men deler av styrken var fremdeles involvert i beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya, og byen overga seg ikke før slutten av juni. En mindre operasjon ble gjennomført i mellomtiden, hvor en fremskutt sovjetisk posisjon ved Kharkov ble avskåret og en større sovjetisk styrke ble tatt til fange den 22. mai.

Den 28. juni 1942 angrep Armégruppe Syd, og begynnelsen av offensiven gikk bra. De sovjetiske styrkene ga lite motstand på de veldige steppene og trakk seg uorganisert tilbake østover. Flere sovjetiske forsøk på å etablere forsvarslinjer feilet fordi de ble utflanket av tyske styrker. To større lommer med sovjetiske styrker dannet seg; ble avskåret og nedkjempet. Den første lommen nordøst for Kharkov den 2. juni, den andre ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere. Tyskerne fikk nå et fangeproblem, noe de også hadde planlagt for. Så mange som 2,8 millioner sovjetiske krigsfanger døde i dette relativt ukjente folkemordet.

I mellomtiden startet den 2. ungarske armé og den 4. panserarmé angrepet på Voronezj, og erobret byen den 5. juli.

Den første delen av fremrykkingen for den 6. arméen var så vellykket at Hitler blandet seg inn og beordret den 4. panserarmé til å slutte seg til Armégruppe Syd A. Resultatet ble en massiv trafikkork når både den 4. panserarméen og den 6. arméen trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst en uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet hadde blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret den 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.

Mot slutten av juli hadde tyskerne nådd Don hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde de erobret hele Don-buen, bortsett fra at sovjeterne fortsatt holdt to store brohoder nordvest for Kalatsj. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover – dels mot oljefeltene ved Majkop (som ble tatt midt i august), dels mot den viktige svartehavshavnen Novorossisk (som ble tatt 8. september), og dels opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september stod de bare ca. 50 km fra Grozny. Men der ble de stanset.

De tyske målene ble nå avslørt for de sovjetiske generalene; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Denne gruppen med enheter ble den nye enheten den 62. arméen under Vasilij Tsjujkov. Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.
 Kampene i Stalingrad
Stalin nektet innbyggerne å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. august førte til en ildstorm som drepte tusener av sivile og forvandlet byen til et ruinlandskap. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post og engasjerte de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regimentet skudd for skudd, inntil alle 37 batterier hadde blitt ødelagt eller erobret.

Mot slutten av august hadde armegruppe B nådd Volga nord for Stalingrad. En videre fremrykking mot elven sør for byen var neste steg i erobringen. I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. For en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av Volga. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate. Stalins ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater ble angivelig skutt for feighet. De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly. Gjennomsnittlig levetid for en nyankommet sovjetisk soldat i byen sank til under 24 timer.

Tyskerne som avanserte inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpenteam og tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig. Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Denne taktikken tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne type hittil ukjente urbane krigføringen for «Rattenkrieg» (rottekrig), og spøkte kynisk med at kjøkkenet var erobret mens det fremdeles ble kjempet om stuen.

Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Høyden skiftet side flere ganger. Under et sovjetisk motangrep for å gjenerobre Mamayev Kurgan mistet sovjetstyrkene en hel divisjon bestående av 10 000 mann på en dag. Ved kornsiloen, et stort industrielt område dominert av en gigantisk silo; var styrkene så nær hverandre at sovjetiske og tyske soldater hørte hverandres pust. Kampene ved kornsiloen varte i ukevis, inntil de tyske styrkene sprengte siloen. I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av Jakov Pavlov, gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.

Grunnet den vanskelige situasjonen overførte tyskerne tungt artilleri til byen, blant annet flere gigantiske 600 mm bombekastere. Tyskerne gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den andre siden av Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å sette opp massive mengder artilleri der som beskjøt tyske stillinger kontinuerlig. De tyske stridsvognene ble ubrukelige i ruinhauger som var flere meter høye. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.

Sovjetiske skarpskyttere hadde også suksess i ruinene, og ga tyskerne kraftige tap. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev fikk æren for 242 drepte under slaget.

Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler, i tillegg til slagets strategiske konsekvenser. Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga, og overførte fly fra hele landet til Stalingrad. Presset på de to øverste militære sjefene var enormt: Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet og Tsjuikov fikk utbrudd av eksem som tvang han til å bandasjere hendene. Troppene på begge sider opplevet den stadige påkjenningen ved nærkamp.

I november, etter tre måneders blodbad og langsommme fremrykning nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; erobret 90 % av byen og splittet de gjenværende sovjetstyrkene i to små lommer. I tillegg skapte isflak på Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene. På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del. Kampen om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt. Mens sovjetsoldatene forsvarte sine posisjoner, fortsatte fabrikkarbeiderne å reparere stridsvogner og andre våpen tett ved siden av slagfeltet.
 Sovjetisk motangrep
Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene, som beskyttet Armégruppe Syd Bs flanker, presset hardt på hovedkvarteret for å få støtte. Den 2. ungarske armé (som besto av dårlig utrustede og lite trente enheter) hadde fått oppgaven å forsvare 200 km av frontavsnittet nord for Stalingrad. Dette resulterte i en svært svak forsvarslinje, i noen områder var 1-2 kilometer forsvart av en enkelt tropp. De sovjetiske styrkene holdt flere brohoder ved den sørlige delen av Volga og var en trussel mot Armégruppe Syd B. Hitler var imidlertid så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler skiftet ut Halder i midten av oktober med general Kurt Zeitzler.

I løpet av høsten hadde den sovjetiske generalen Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet, konsentrert massive sovjetiske styrker på steppene nord og sør for byen. Zjukovs plan var å fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene så Stalingrad kunne bli omringet. Operasjonen ble gitt kodenavne «Uranus» og ble iverksatt samtidig med operasjon «Mars», som var rettet mot Armégruppe Sentrum.

Den 19. november 1942 startet den røde armé operasjon Uranus. De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer; 1. gardearmé, 5. tankarmé og 21. arméen. Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 tankbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antitankbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. Den nordlige flanken ble knust den første dagen.

Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med to arméer fra sør mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps. De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart. De sovjetiske styrkene avanserte raskt vestover i en knipetangsmanøver og møttes to dager etter nær byen Kalakh, og stengte dermed inne de tyske styrkene i Stalingrad. Om lag 250 000 tyske og rumenske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig redningsaksjon.
Frontlinjenes bevegelse på Østfronten fra november 1942 til mars 1943

I en tale den 30. september hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad. I et møte kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for elven Don. Mot dette erklærte Hermann Göring at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unsetningsstyrke ble samlet; en operasjon som hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk (men i mindre skala, et armékorps mot en hel armé).

Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps av 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; tapene etter slaget om Kreta hadde ikke blitt erstattet. De tyske styrkene i Stalingrad trengte 500 tonn pr dag, Luftwaffe kunne maksimalt levere 300 tonn. Hitler støttet imidlertid Görings forslag og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.

Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpnet. I snitt kunne bare 10 prosent av behovet for materiell og mat dekkes. De transportflyene som klarte å nå frem evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede når de tok av fra den beleirede enklaven. 6. armé sultet sakte. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. En general i den tyske generalstaben ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som troppene hadde. Etter noen uker var han blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret han å spise normalt.


De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. Et tysk angrep fra sør for å unsette de innestengte styrkene, Operation Wintergewitter (vinterstorm), ble stoppet av sovjetstyrkene. Den fulle tyngden av den harde russiske vinteren satte inn. Volga frøs, det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen. De innestengte tyske styrkene gikk raskt tom for brenselolje, medisinske forsyninger og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer.

I januar 1943 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon Saturn; målet var å slå gjennom de tyske styrkene ved elven Don og ta Rostov. Hvis denne offensiven lyktes ville resten av armégruppe syd bli fanget i Kaukasus. Tyskerne etablerte «mobilt forsvar», en taktikk hvor små styrker holdt byer inntil panserstyrker nådde frem. Sovjetstyrkene nådde aldri Rostov, men kampene tvang von Manstein til å trekke armégruppe syd A tilbake fra Kaukasus og stabilisere fronten om lag 250 km fra byen. 6. armé var nå håpløst fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette og fortsatte å tro at forsterkninger var underveis. Noen tyske offiserer ba Paulus om å motsette seg Hitlers ordrer og i stedet forsøke å bryte ut av byen. Paulus nektet, da han avskydde tanken på å ikke adlyde ordre.
 Sovjetisk seier
De tyske styrkene inne i lommen trakk seg tilbake fra forstedene og inn i selve Stalingrad. Tapet av de to flyplassene ved Pitomnik og Gumrak satte stopp for forsyninger og mulighet for evakuering av syke. Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød. De soldatene som ennå var operative var nå så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at den røde armé ville henrette dem som overga seg. Spesielt de såkalte «HiWis», sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange. De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter. Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga.

Den 30. januar, på tiårsdagen for den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, utnevnte Hitler Paulus til feltmarskalk. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler antok at Paulus enten ville slåss videre eller begå selvmord. På tross av dette overga Paulus seg da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM. Restene av de tyske styrkene i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 slitne, syke og utsultede tyskere ble tatt til fange. Blant fangene var 22 generaler. Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og uttalte at:

    «Paulus sto på terskelen til evig ære, men gjorde en helomvending.»

Av 91 000 tyske krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955. Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel og fra Stalingrad ble de sendt til fangeleire over hele Sovjet hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. En liten gruppe toppoffiserer ble tatt til Moskva og brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble kringkastet til de tyske styrkene. De siste overlevende kom hjem i 1955.
Frontlinjene i Europa, 1941-42

Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943 selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene men dimensjonene var i en klasse for seg. 3.februar 1943 ble tilbaketrekningen bekjentgjort over radio, annonsert ved andresatsen fra Beethovens femte symfoni og følgende ordlyd: «Slaget om Stalingrad er over. Trofast til siste åndedrag mot sin ed til flagget er 6.armé, under inspirert ledelse av feltmarskalk Paulus, nedkjempet...De døde, slik at Tyskland kan leve videre». Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 90 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene heter det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at Heil Hitler-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.[4] Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede tale i sportspalasset i Berlin, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser.

Uansett målestokk er slaget om Stalingrad det største enkeltstående slag i historien. Det varte i 199 dager. Tapstall er vanskelig å anslå både fordi slagfeltet var stort men også fordi sovjetstyret ikke ønsket å offentliggjøre det, prisen kunne ha vært for høy. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Ulike eksperter har anslått at aksemaktenes totale tap var 850 000: 400 000 tyskere, 200 000 rumenere, 130 000 italienere og 120 000 ungarere ble drept, skadet eller forsvant, i tillegg ble 90 000 tatt til fange. Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste drept eller fanget av den røde armé.

Minnesmerket over kampene i Stalingrad

De sovjetiske tapene er omdiskutert. Det er oppgitt at den røde armé hadde 478 000 drepte og 650 000 sårede; disse tallene inkluderer et stort antall operasjoner. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dets forsteder under en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var det et sted mellom 1,7 og 2 millioner ofre for slaget.

Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland» reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget.