Jan Peder Syse

Jan Peder Syse født 25. november 1930 på Nøtterøy, død 17. september 1997 i Oslo var en norsk politiker (H). Jan P. Syse ble født på Nøtterøy i Vestfold som sønn av tannlege og rådmann Peter Syse 1888–1965 og husmor Magnhild Bjønnes 1898–1985. Faren var lokalpolitiker for Høyre, og satt som ordfører i kommunen 1932–1941 og 1945–1948. Jan P. Syse tok examen artium i 1949, og var ferdig utdannet jurist i 1957. Han var politisk aktiv i sin tid som student i Oslo, da han først var leder for Den Konservative Studenterforening, videre Det Norske Studentersamfund, og til sist leder av byggingskomiteen for Chateau Neuf.
Jan Peder Syse møtte Else Walstad mens de begge var studenter ved Universitetet i Oslo i 1955, og de giftet seg i 1959. De fikk to sønner, filosof Henrik Syse 1966– og utenrikstjenestemann Christian Syse 1962–. Han var formann i Unge Høyre 1959–1963, statssekretær i Justisdepartementet 1970–1971 og innvalgt på Stortinget fra Oslo 1973–1997. Han var industriminister fra 1983 til han ble parlamentarisk leder i 1985. Han nådde toppen av sin politiske karrière som formann i Høyre 1988–1990 og statsminister i en koalisjonsregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 1989–1990.Han var Norges statsminister fra 16. oktober 1989 og til 3. november 1990.
 Jan P var høyt respektert av så vel politiske allierte som motstandere, og var en betydelig skikkelse i norsk politikk i etterkrigstiden. Han har blitt omtalt som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre, og var den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, skjønt hans yrkesbakgrunn var fra et skipsrederi. Syse hadde sterk tro på borgerlig samarbeid, og med en pragmatisk holdning og et positivt humør evnet han å skape kompromisser. Han var særlig kjent for sine retoriske evner, spesielt gjennom sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var resultat av omfattende forberedelser.
Fra midten av 1990-årene opplevde han svekket helbred som følge av et hjerteinfarkt. Etter fire år som lagtingspresident og et kvart århundre på Stortinget stilte han ikke til gjenvalg den 15. september 1997, men døde av hjerneblødning dagen etter.

Nyttårstalen 1990