Deportasjonen av Norske jøder 26.11.1942

De Norske jødiske menn hadde blitt tatt til fange en mnd tidligere, disse hadde vært forlagt av norske politi på Bredtvedt og Berg. Tidlig 26 november ble alle fraktet med tog mot Oslo. Skulle de videre til Nord-Norge? Da toget begynte å rygge ned mot havneområdet, skjønte fangene at reisen skulle gå sørover.
Fangene ble ført til kaien av Statspolitiet (Idag kallers de for utrykninspolti). Der overtok  Hirden, Gestapo og  SS-soldater som behandlet dem som kveg med spark og spenn. Særlig var det kvinner som leiende eller bærende på barn som ikke klarte å holde den ønskede fart. ”Los, los, schnell, schnell”,  ble det skreket i ett. For de som ikke kunne tysk, skapte ordrene problemer. Ble noen stående og måpe, kom det nye ørefiker eller spark

Politidirektør Odd Reidar Humlegård gir for første gang en offisiell beklagelse 70 år etter

Mannskapet hadde gjort klar vinsjene for å heise om bord  bagasje og mat (poteter og kålrabi). Etter to hiv  ble det beordret stans. I springmarsj og til stadige spark måtte alt bæres på land igjen av fangene for så å bli båret opp igjen! Selv alvorlige syke på båre måtte bæres om bord i springmarsj. Noen timer før avgang var det noen som kom på at mat måtte bestilles; noe tyskerne var lite interessert i. De firmaene som ble kontaktet, leverte det beste de hadde, men det skulle vise seg at svært lite gikk til fangene.
En norsk politimann kunne fortelle: ”Her på bryggen ble syke, gamle og krøplinger bokstavelig talt tømt ut av bilene. Ingen hadde lov til å by dem en hjelpende hånd. Disse ulykkelige menneskene måtte klare seg selv hvor syke de enn var. De måtte selv bære sin bagasje. Greide de det ikke, måtte de forlat den. Det var nok av glubske tyskere som forsto å ta vare på den.”
Et annet øyenvitne begynte sin skildring slik: ”Nede på bryggen utspilles noen scener så grusomme at et øyenvitne aldri kommer til å glemme dem”.
På kaien sto hovedmannen for aksjonen, SS Hauptsturmführer Wagner sammen med justisminister Sverre Riisnæs, denne Riisnæs som bare hadde forakt til overs for brevet fra de 104 kristiansundere til justisministeren med bønn om løslatelse av Hermann Fischer.
Vaktmannen som Rolf Borøchstein hadde snakket med på toget, kontaktet nå Sverre Riisnæs angående de tre ”Borøchsteinene” som påsto de var halvjøder. Riisnæs kom bort til dem og sjekket opp. I følge forordningene  stemte det at de ikke skulle deporteres, og Sverre Riisnæs vinket guttene ut av fangekøen.. Hva som ble det utslagsgivende for justisministeren er ikke godt å vite, om det var ”juristen” i ham , eller om det var gode minner fra den tid han var dommerfullmektig i Kristiansund noen år før krigen. Rolf Borøcstein forteller videre: ”Et av de glimt som står for meg er da en norsk nazist kom bort til oss tre kristiansundere og spurte hvor David var?” David var igjen på Berg og ble også løslatt noen dager senere. I det de forlot kaiområdet, så de Emanuel Fischer oppe på dekket og fikk vinket deres siste hilsen til han. De tre ungdommene ble ført til Bredtveit der de traff på tante Mashca og sine søskenbarn samt Fischerfamilien. Etter noen dager ble de satt fri.
Om bord på ”Donau” ble kvinner og barn plassert i lasterommet forut  i digre bur dekket med tregolv og med treullmadrasser å sove på. Under innlastingen var mange  kommet bort fra hverandre. Nå søkte de å finne hverandre. ”Mamma, mamma, hvor er du?” Før båten la fra land, hadde mødre og barn funnet hverandre, og nå satt de 300 forskremte og sjokkerte, i ”kvinne-avdelingen”.
I ”mannsavdelinga” akterut var innredningen noe annerledes med  køyer i fire etasjer uten madrasser. Mennene som  hadde vært fanger i en måned nå, klarte  bedre enn kvinnene å tilpasse seg forholdene om bord. De var kjent med nedverdigende ordbruk, slag, spark og spytting og straffeeksersis. Nå ble de kjent med tysk språkbruk. En SS-soldat kunne plutselig pekte seg ut et offer og rope: ”Hinlegen”, (Legg deg ned), ”Hupfen”,  (Hopp som en hare) eller ”Rollen”, (Rulle rundt og rundt)
En eldre fange klarte ikke anstrengelsen og sa fra at han hadde dårlig hjerte. Offiseren skrek tilbake: ”Med dårlig hjerte kommer du ikke til å leve én dag etter at transporten er over”.
De fleste vaktene oppførte seg akseptabelt, men de ransaket bagasjen, og all den gode hermetikken som skulle være fangeproviant, så fangene ikke noe til. Den andre dagen fikk ektefeller snakke med hverandre i en halv time. Kvinnene møtte skitne og magre menn som i en tid hadde sittet på Berg. Opprivende scener utspant seg!
De fleste måtte også kjempe mot sjøsyke. Det gikk mot storm, båten slingret mer og mer. Kapteinen fant ut på høyde med Færder fyr at båten bare måtte bli liggende på været i noen timer, også for å vente på andre skip i konvoyen. Om morgenen var det behov for å komme seg på do. Merkelig nok fikk mennene lov til det. Men de måtte da klatre i en hønsestige opp på dekk. Der kunne de også inhalere frisk luft.  Det ble vel de sprekeste som dette ble forunt.

Nede i kvinneavdelinga var det nok verst. Stank av oppkast, uring og avføring begynte å bre seg. Vann var det lite av, men de syke fikk det de trengte. Nistematen  var det slutt på. Ut på den andre dagen hadde skipskokken fått ordre om å lage suppe til 500 mennesker. Men hva skulle suppa hentes i? Etter hvert ble det organisert en fordeling i det som fantes av tinnkopper, krus, tomme blikkbokser og vaskefat samt to spiseskjeer!
På ettermiddagen den 2. dagen begynte båten å rulle igjen. De antok at de  nå var i Østersjøen, og en ny storm var i anmarsj. Den 3. dagen fikk de mannlige fangene igjen komme på dekk. Dette gjorde dem godt, og noe bedre ble lufta nede i lasterommet, da lukene ble åpnet. Men i kvinneavdelinga ble det ingen utluftning, og barna og de eldre begynte å bli svært dårlige. Så skjedde det noe overraskende. SS-vakten lot en ung kvinne få lov til å komme på dekk. Der stilte hun seg opp ved åpningen ned til mannsavdelingen og begynte å synge.
Brått ble det stille nede i lasterommene og på dekk der SS-soldatene sto fjetret over den fine sangen som spesielt var rettet til hennes far og hennes fem brødre og kanskje mest til hennes forlovede som hun skulle ha giftet seg med til sommeren.
Formiddagen den fjerde dagen var båtreisa over. ”Donau” la ved kai kl. 11.30. Den som spurte om hvor de var kommet, fikk noen lusinger. Da de kom opp på dekk, var det noen som kjente seg igjen. Stettin var altså målet for båtreisa.Ilandstigningen ble noe spesiell for mannfolka som måtte rutsje nedover ei plankerenne. Mange fikk da et ublidt møte med den tyske jord. Kvinner og barn fikk derimot gå nedover landgangen. 20 unge gutter skulle bringe proviant på land i springmarsj med påførte stokkeslag i ny og ne.
I ettertid ble denne reisa omtalt som den verste av båttransportene, og ”Donau aus Bremen” fikk tilnavnet ”Slaveskipet”! Og så hadde passasjerene sjøl indirekte betalt for reisa. Verdigjenstandene som var blitt  tatt før avreise,  skulle dekke transporten  i følge  rundskriv IIC ½ Nr. 650/41 – 238-10 av 10.1.1942.
DEN SISTE REIS – FOR DE ALLER FLESTE.
TOGREISA STETTIN – AUSCHWITZ.
Da ”Donau-fangene" var plasserte i  halvhøye godsvogner (kuvogner) rundt middagstider, sto de så tett at det ikke var anledning til å sitte. Det var snøvær, og toget kom ikke av gårde før kl 16.12  den 30. november 1942.. Maskinisten på ”Donau” har skrevet om denne hendelsen  slik: ”Etter dette ( innlastingen ) så jeg på disse KZ-vokterne som undermennesker. Jeg glemmer det aldri. I løpet av natta ble disse menneskene som var så grusomt straffet, sendt østover med godstog. Noen eldre kom med et betimelig spørsmål:” Hvorfor reise som kveg når vi skal arbeide?”
Under togtransporten ble det sunget norske og jødiske folkesanger samt forrettet bønnestunder 3 ganger om dagen. Det ble utdelt 1 brød pr. 5  reisende. Men vann fikk de ikke, så tørsten plaget dem etter hvert. Det eneste positive var at trangen til å gjøre sitt fornødne i vogna da ikke ble så stor. Klokka 21 tirsdag den 1. desember 1942 stoppet toget etter en usedvanlige hard reise. Men ingen dødsfall var inntrådt. Det hadde transportlederen forventet. ”Heraus von Wagen!” lød kommandoropene. Fangene fikk snart  kjenne virkeligheten i Auschwitz. De unge ville gjerne hjelpe kvinnene og barna, men ble brutalt stoppet av vaktene med køller og pisker. Siden det var så seint på kveld, var nok ikke et av leirorkestrene i sving. En lege kommanderte kvinner, barn eldre menn over 40 år og  andre som så ut til å være udyktige til å arbeide,  til å gå til høyre.

 70 års  Minnemøte 

Bagasjen ble stablet i en haug. Den skulle bli ettersendt! I flokken til høyre sto det 188 kvinner, 109 menn og 49 barn i en alder under 16 år. Disse skulle klatre opp i lastebiler og kjøre bort mens det ble vinket og ropt avskjeds hilsner. Bilturen ble kort. Bilene stanset foran et koselig hus i bondestil med 2 nyoppførte  brakker i nærheten. SS Hauptscharfurer Moll steg fram og spurte etter en tolk. En eldre mann meldte seg og oversatt hans faste ”velkomsthilsen”: ”Dere befinner dere  nå ved inngangen til en hvileleir. I denne leiren er det strenge krav til hygieniske forhold. Dere har hatt en lang og anstrengende reise. Dere trenger alle et bad. Om et lite øyeblikk vil det bli avmarsj til badet. Men først må dere gå inn i garderoben der borte. Der skal alle henge tøyet fra seg. Pass godt på hvor dere henger tøyet. Merk dere nummeret, slik at tøyet blir lettere å finne igjen. Kvinner og barn gjør seg klare først Vi benytter samme bad. Mennene ser jo likevel bare ryggen av kvinnene foran. Vask dere grundig og godt. Men skynd dere så ikke maten og kaffen blir kald!”

Videre skulle de inn gjennom et rom der det sto "Zur Desinfektion", der skulle de tørke seg for så å få nytt tøy. ”Verstanden?” Nei, det gjorde de nok ikke helt. Gruppa ble delt i to, og den første gruppa gikk nølende inn. I det alle var inne, ble døra slått igjen. Gjennom to glugger i rommet ble det slengt inn cyanidkrystaller som utviklet blåsyregass. Denne gassen stanser cellenes evne til å ta opp surstoff slik at offeret kveles og dør i løpet av 5 til 15 minutter.
SS Donau var et 9026 tonns passasjer / lasteskip ferdigstilt i juni 1929, etter Deutsche Schiff-und Maschinenbau i Hamburg, Tyskland for Norddeutscher Lloyd. Senket av norske sabotører ( Max Manus) i Oslofjorden 17. januar 1945. Utrangert i Bremerhaven i august 1952.
Denne natta mellom 1 og 2. desember 1942 endte 345 norske kvinner, menn og barn sine liv. Norge var på vei til å bli ”Jødefri”, men mange millioner andre skulle stå for tur. 
26 November 2012 kan jeg konstatere at antisemittismen i Norge er sterkere en den var i 1942, først og fremst gjennom AUF og alle andre venstre krefter.